Geologien på Stapnes

Stapnes ligger i Egersund anortosittkompleks også omtalt som Egersundfeltet eller Rogaland anortosittkompleks. Dette er en geologisk struktur dannet i Jordens urtid for ca. 925 millioner år siden i jordskorpen på 15 – 30 km dyp. Her har et magmakammer med smeltet steinmasse langsomt blitt avkjølt og lavaen er krystallisert til de bergarter vi finner på Stapnes i dag.

Egersund anortosittkompleks

Definisjonen på bergarten anortositt er en dypbergart som består av minst 90 % plagioklas. Det som hovedsakelig skiller anortositt fra typiske norske bergarter som granitt og gneis er fraværet av mineralene kvarts og alkalifeltspat. De siste opptil 10% utgjøres hovedsakelig av mineralet pyroksen. En del steder i anortosittkomplekset er det mer enn 10% pyroksen. Bergarten blir da betegnet som noritt.

Under og etter størkning er anortositten gradvis blitt hevet og bergartene over er blitt erodert bort, så anortosittkomplekset i dag dekker et område på ca. 1700 km² i Sør-Rogaland. Anortosittfeltet, som Stapnes er en del av, strekker seg fra Brusand i nord til Lista i sør. Mot øst går grensen omtrent ved Lundevatnet og geofysiske undersøkelser har vist at feltet strekker seg omtrent like langt mot vest ut i havet

Forenklet geologisk kart over Sør-Norge med angivelse av dypbergarter fra slutten av Jordens urtid ca. 900 – 1300 millioner år siden. Egersundfeltet ses i lys fiolett.

Et anortosittfelt av denne størrelse er uvanlig både i norge og internasjonalt. Noen større forkomster finnes i Canada og ellers er Månen største kjente forekomst. Anortositt er derfor valgt som fylkesstein for Rogaland.

Selv om anortositt er den dominerende bergart i Egersundkomplekset er det en del interne variasjoner i forekomsten. Større eller mindre innhold av andre mineraler enn plagioklas gjør at bergarten noen steder er utviklet som noritt, mangeritt, monsonitt m.fl. som alle er lik anortositten i sammenstning. Noen steder viser bergarten lagdeling og andre strukturer til forskjell fra den monotone, ensartede anortositten som er den vanlige på Stapnes. Som følge av disse variasjonene kan Egersundkomplekset deles inn i underområder.

Stapnes ligger i Håland-anortositten som karakterisert av forholdsvis ensartet grå anortositt uten lagdeling eller andre strukturer. Andre deler av anortosittkomplekset kan ha flere interne strukturer og litt forskjellig mineralogi. Dette skylles bl.a. at avkjølingen har foregått forskjellig, at de ytterste deler av magmaen har blandet seg med omgivende bergarter, at nytt magma er blandet inn og at ytre trykkpåvirkninger har påvirket området både under avkjølingen og etterpå.

En del av anortosittkomplekset som har fått mye oppmerksomhet i det siste er Bjerkreim-Sokndal intrusjonen.

På berggrunns-kartet fra Norges geologiske Undersøkelser (NGU) ses intrusjonen som et grønt-brunt-rødt langstrakt felt fra Bjerkreim i nord til Hauge og Lista i sør. Formen avspeiler til dels magmakammerets opprinnelige form. Den nordlige del er detaljert på kartet nedenfor.

Her har deler av magmakammeret fått krystallisere i ro i flere omganger mellom nytt påfyll av magma og noe av lagdelingen er derfor bevart. I det røde bånd rundt Helleland og Teksevatnet er det observert høye konsentrasjoner av metaller og kjerneboringer har vist at det kan være betydelige forekomster i dypet. Det er spesielt metallene titan og vanadium samt det fosforholdige mineralet apatitt, som er interessant her. Undersøkelsene utføres av selskapet Norge Mining.

Mineralutvinning har foregått flere steder i anortosittkomplekset. Et eksempel er Gursli sør for Moi, hvor det under første verdenskrig ble utvunnet molybden. I dag er det stor produksjon av titanmineralet ilmenitt i dagbruddet på Tellnes, som ligger sentralt i Åna-Sira anortositten. I tillegg brytes anortositten flere steder i steinbrudd for å brukes som bygningsmateriale. Av spesiell interesse er bruddene ved Hellvik, hvor anortositten har en spesiell blå glans og selges som fasadestein og bordplater under navnet Blue Antique og Sirevåg hvor den selges under navnet Labrador Antique. Dette er varianter av anortositt, monsonitt og noritt med spesielt blått fargespill i feltspatten. Ikke ulikt norges nasjonalbergart larvikitt, som mineralogisk er veldig lik anortositten.

På Stapnes og i nærmeste omegn er det ikke gjort kommersielle funn av mineraler.

Bergartene i felten

Landskapet på Stapnes, og generelt i anortosittkomplekset, er preget av avrundede grå fjellmasser delvis dekket av morenejord.

Parti fra Stapnes med avrundede anortosittknauser og morenejord. Stilling fra kystfortet i bakgrunnen.

Anortositten forvitrer langsomt og er næringsfattig og gir derfor dårlig dyrkningsjord. Derimot kan morenejorden rundt være velegnet for landbruk, beitemark og skogbruk. På Stapnes blir store deler av området brukt som beitemark for sau, noe som gjør at treveksten holdes nede og landskapet med de karakteristiske avrunde fjellknauser forblir åpent.

På en forvitret overflate er det vanskelig å gjenkjenne de enkelte mineraler i anortositten. Hvis steinen deles med en hammer, kommer teksturen bedre frem.

Alger, lav og mose har sammen med forvitring påvirket overlaten, så det er vanskelig å se de enkelte mineraler

Når steinen deles med en hammer, slik at en frisk bruddflate kommer frem, kan man se de enkelte mineralkorn. Plagioklasen varierer i fargenyanser av grått, blått, fiolett og brunt. I noen spalteflater ses et spesielt fargespill når steinen roteres (labradorisering).

Etter at magmaen var størknet i dypet ble den utsatt for trykk og bevegelser fra omgivelsene. Dette viser seg bl.a. som sprekker i fjellet. Disse kan være fra mm størrelse til flere 100-talls meter og har medvirket til å forme landskapet med kløfter og daler, ofte utviddet av isbreer under de siste par millioner års istider.

Sprekker i forskjellige retninger vitner om ulike trykkpåvirkninger etter at anortositten var størknet.

Hvor sprekkene har vært i kontakt med en sen fase av ennå flytende restmagma, kan de være fylt med dette magma, som kan ha en annen sammensetning enn sidebergarten. Fordi sprekkene omtales som ganger, betegnes bergartene som gangbergarter.

Her er deler av sprekkesystemet blitt fylt med magma som senere er størknet. Bergarten i sprekkene er tydeligvis mer motstandsdyktig mot erosjon enn sidebergarten.

En karakteristisk gangbergart som finnes vidt utbredt i anortosittkomplekset (som i Norges grunnfjell forøvrig), er pegmatitt. Dette er en magmatisk bergart, som har fylt ganger og hulrom, hvor den har størknet langsomt. Den er derfor som regel grovkornet. Mineralogisk er den omtrent som granitt og skiller seg primært fra anortositten ved å ha store mengder av kvarts og alkalifeltspat.

Pegmatitten finnes mange steder i terrenget som ganger eller klumper. Den kan være vanskelig å få øye på på grunn av forvitring og algevekst.

Denne grovkornete pegmatitten har vært beskyttet under jorddekke på Stapnes og er velbevart. Vi ser tydelig mineralene alkalifeltspat (rødt) og kvarts (grått/hvitt).

Landskapet i dag

De siste ca. 2,5 millioner år av Jordens historie er preget av flere store istider i epoken pleistocen. Gjennom gjentatte glasiasjoner var Nord-Europa dekket av is. Siste istid tok slutt for ca. 11 700 år siden ved overgangen til epoken holocen.

Det avrundede landskapet vi kan observere i dag, er resultat av passerende breer som har slitt skarpe fjelltopper ned til runde knauser og slepet skarpe V-daler til avrundede U-daler. En annen effekt som kan observeres både i Dalane og mange andre plasser i Nord-Europa, er store flyttblokker som ligger spredt i landskapet. Disse blokkene er transportert av isbreer og har blitt liggende igjen når isen smeltet. Ruggesteinen i Sokndal kommune er et eksempel på en stor flyttblokk som har blitt liggende på balansepunktet.

Eksempel fra Stapnes på flyttblokker lagt på plass av isbreer.

Stapnesgubben er en flyttblokk som har skuet ut over havet i over 11 tusen år.